Andreas og Mattias’ gjerninger

Apostelen Mattias (her avbildet sammen med Judas Taddeus) var den trettende disippelen, valgt for å erstatte Judas. Fra Josef Anton Hafners verksted, ca 1750.

Andreas og Mattias' gjerninger (latin Acta Andreae et Matthiae apud Anthropophagos, egentlig Andreas og Mattias' gjerninger blant menneskeeterne) er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 200-210. Det har antagelig vært den andre halvdelen av det større skriftet Andreas' gjerninger, og tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Det større Andreas' gjerninger er bare delvis kjent og rekonstruert, men har tilsynelatende bestått av to deler: den ene delen handler om apostelen Andreas' reiser i Lilleasia og Hellas, og den andre delen om hans død i byen Patras, nord på Peloponnes. En forkortet versjon av verket på latin ble skrevet av Gregor av Tours ca 593.

Fortellingen tar utgangspunkt i Apostlenes gjerningers beretning om urmenigheten i Jerusalem, og introduserer den tanken at disiplene «delte landene mellom seg ved å kaste lodd». Den nye apostelen Mattias blir sendt til menneskeeternes land, som ligger på et uspesifisert sted. Andreas får en åpenbaring om at Mattias trenger hjelp, og kommer ham til unnsetning etter en sjøreise hvor Jesus er styrmann. Fortellingen inneholder videre visjoner av Kristus, fangenskap og pinsler hos hedningene, oversvømmelse, mirakuløs redning og kollektiv omvendelse. Fortellingen inneholder flere eventyrmotiv, og har mange fellestrekk med Odysseen.

Teksten inneholder både henvisninger til Jesu' gjerninger som er kjent fra evangeliene, og henvisninger til andre, skjulte undre. Andreas blir framhevet både ved at hans liv og lidelser blir sammenlignet med Jesu lidelser, og ved at Andreas har regelmessige åpenbaringer av Jesus.

Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.